Er du gal? Hvorfor vil du til Europa? Du har jo tilbrakte så mange år på å reise, å studere og har gjort ingen andre ting! Du er jo trettifem år snart, og du har ikke stiftet deg en familie! Og du sa du skal flytte? Du er gal! Pappa roper.
Jeg er så sint. Ja. Jeg er så sint og trist.
Det er jo bare mine greiene, det har ingenting med deg å gjøre. Det er mitt livet. Du har jo levet ditt livet, og nå skal du også leve mitt? Hvorfor kan du ikke bare la meg være, la meg gjøre de tingene jeg liker! Jeg har jo kommet tilbake fordi jeg syns "jeg kan ikke leve lykkelig her i Norge, bare for meg selv. Jeg har jo familie i Kina. Jeg må tilbake, jeg har jo liksom ansvar for dem" . Men det tok jeg feil. Jeg skriker til pappa.
Jeg har levet hele mitt livet ganske forsiktig, jeg tenker mye før jeg tar avgjørelse. Hvis jeg gjør sånn, hva med pappa og mamma og søstrene mine? Men jeg tok det feil, jeg må slutte å leve sånn. Jeg må konsentrere mer på hva jeg vil, hva jeg ønsker.
Jeg må ta vare på meg selv først, og så kan jeg hjelpe andre hvis de trenger det. Hvis ikke jeg er lykkelig, hva er poenget til at jeg lever fortsette i denne kloden?
